Bolleonsdag på BodaBoda - 21 okt

Hva er vell bedre enn nystekte boller en varm og solfull novemberdag. Heldigvis for tørrgjær, heldigvis fra tørrgjær brakt helt fra Norge til Uganda kunne dette bli en realitet. Jeg og Marie hoppet opp av sengen og løp til naboen for å låne eg stor nok balje. Nå skulle det bakes, ikke bare en porsjon, men det skulle bakes til hele strømme kontoret i Kampala.

Rutinert som Mona Skjørli er sendte hun med Marie en hjemmesnekret kokebok. Da gjensto det vell bare for oss å følge oppskriften, kardemomme hadde vi ikke, men det var det vell ikke så farlig med? Vi mikset sammen gjær melk, sukker og mel. Men da vi sto og rørte i deigen var den altfor rennende.

”Hm, og ups der var det tomt for mel gitt”. Da var det ingen annen utvei enn å kaste på seg skoene, for så å løpe å kjøpe mel.

Selv om verken meg eller Marie er de mest rutinerte kokkene, skjønte begge at her måtte det mer mel til. Da vi kom tilbake hadde hele deigen hevet seg ukontrollert langt utenfor bollen.

                                          Hva kan vell ikke fraktes på en BodaBoda?

                                           Marie liker å bake i høyden..

Jeg tror Afrika er perfekt for gjærbakst, akkurat slik klima elsker tørrgjæren.

Uansett, vi puttet oppi mer mel og fikk den over i en enda større balje.

Da deigen var klar, var det bare å ta deigen på hodet å spasere mot nærmeste bodaboda. Vi suste av gårde med hver vår balje med overhevd bolledeig. Vi må nemlig til strømmekontoret for å finne nærmeste stekeovn. 

                                          Vellykket

                                          Dette er sjelden vare her nede i Uganda

                                          Førnøyde kokker

                                          Tørrgjæren gjorde absolutt jobben sin

                                 Marie deler ut boller

Da vi fikk kastet oss inn kjøkkendøren var det å sette i gang med rullingen med det samme. Det var virkelig ikke måte på hvor godt den tørrgjæren fungerte. Bollene skulle vertfall bli luftige nok. Etter noen timer hadde vi 80 nystekte boller, og kunne glede mange kontorrotter på strømme. 

First Aid på St. Martin - uke 47

Denne uken var det tid for girlpower på st-martin. Det var nemlig duket for meg og Marie sin første arbeidsuke sammen. Hvordan skulle dette gå, neida med andre ord, hvordan kunne ikke dette bli suksess. Temaet var First Aid. Jeg og Marie var som vanlig proppfull i informasjon innen temaet. Vi presterte den ene relevante leken etter den andre. Det hele startet naturligvis med doktortikken, deretter tett etterfulgt av mange herlige leker. Heldigvis synes jeg og Marie det er mist like morsomt som barna å springe rundt.

Uansett, den seriøse biten First Aid var PRICE – prinsippet.

Dette er noen vanlige huskeregler som er greie innen idrettskader.

                                                       CHRISC<3

                                  Marie og to herlige elever

P – protection (beskyttelse)

R – rest (hvile)

I – ice (nedkjøling)

C- Camilla ( compression)/ legge på kompress

E – elevation (heve skadestedet)

Uten problem klarte vi med våre medfødte skuespiller talent å lage et forrykende show ut av det hele. Jeg latet naturligvis som om jeg tråkket over, Marie kom som en reddende engel med blålys fra himmelen og forklarte prinsippet steg for steg. Deretter var det elevene sin tur til å utføre det i praksis. Det er utrolig viktig at de får prøve det selv, de lærer det så utrolig mye bedre.

                                          Elevene følger nøye med...

                                         ...når vi prøver å være morsomme

                                          Og det er vell alltid en suksess?

 

Utenom dette har vi også forklart afrikanere om stabilt sideleie.

                                          Marie demonstrerer stabilt sideleie

                                          Her får elevene prøve det i praksis

Dette er visst ikke noe de har så god kjenneskap til her nede, så her følte vi at vi virkelig bidrog. Også i denne sammenhengen er det utrolig viktig at vi settet av tid slik at de kan prøve det selv, for her nede har det en tendens til å bli slik at læreren bare snakker, snakker, og snakker. Da er det naturligvis avgrenset hvor mye en orker å høre etter. 

Ananias sin village – 17 nov

I dag hadde Ananias, vår kjære luganda lærer invitert oss hjem til landsbyen sin. Dette hadde han gledet seg til i lang tid, og det hadde for så vidt vi også. Dagen begynte med å kaste på seg noen sømmelige afrikanske kjoler, for så å møte en smørblid Ananias lenger ned i gaten som var reiseklar som aldri før. Han sto klar med bil til oss og alt var klart til avreise. Vi visste lite om hvordan denne dagen skulle bli, ville vi bli overfalt av en hel landsby eller hvordan skulle dette gå for seg? Vi kjørte ca 1 time utenfor Kampala, der ble vi møtt av den grønneste natur og de roligste strøk. Da vi svingte inn gjennom hekken fikk vi se ett nydelig hus i de fredligste omgivelser. Vi ble ønsket hjertelig velkommen, og fikk virkelig testet luganda kunnskapne.

Så var det tid for befaring av Ananias sin egen jungel. Her kunne en finne det meste som hører Afrika til av frukt og grønt. Blant annet delikatessen termitter, banantre av alle varianter, kaffetrær i fleng, maisjorder så langt øye kunne se, papaya trær, mangotrær og bønnejorder. Etter noen timers jungelsafari fant vi det nødvendig med en velfortjent sukkerrør pause. Dette er virkelig en frukt de spiser mye av i dette landet. Det smaker veldig godt, litt som jordbærmelk, men konsistensen er derimot nærmere følelsen av å gnage på ett tre.

         Resten av dagen gikk med på matlaging, jeg fikk skjært av hodet på hanen, som var dagens hovedrett. Jeg tror de hadde invitert inn store deler av familien, og alle var med å stelle i stand. Etter en hel dags arbeid var endelig maten klar, da hadde de stått på hele dagen for oss. For ett herremåltid vi fikk! Her fikk vi all mulig afrikansk mat; som ris, matoke, kylling, rotfrukter, søtpotet, vanlig potet, grønnsaksblanding, peanøttsaus, avokado og ananas. Det var ikke måte på, og her skulle det spises! Når afrikanere spiser, lesser de oppå så vanvittig mye, jeg skjønner ikke hvordan de klarer å fordøye det hele. Her nede er motoke en veldig populær rett, dette er en banantype som kan minne om konsistensen til potet, samtidig med en syrlig smak. Dette er under kraftig tilvenning for min del. På den måten prøver jeg diskret å unngå det i størst mulig grad. Men det er slettes ikke lett å slippe under matoken. Og det du får på tallerken må spises opp. Etter dette måltidet følte jeg meg sprekkeferdig, men herlighet for en matglede de har i dette landet. De elsker å servere oss maten sin, og gleder seg alltid over alt de kan gi oss. Gjestfriheten er noe vi nordmenn bare kan drømme om. I stedet for å stelle i stand flere uker i forveien, hvorfor kan ikke bare alle lage maten i lag den samme dagen tenker de her? Og etter herremåltidet var det tid for oppvask, også her skulle alle inkluderes! Vi ble tildelt hver sin balje, så her var det bare å sette i gang. Før vi skulle hjem sendte de med oss mange pinner sukkerrør og maiskolber. Vi følte ikke vi kunne få takket dem nok, men for en dag! Afrikanere er et helt spesielt gjestfritt folkeslag!

Strandløver på BodaBoda – 16 nov

Det er fredag, og det betyr studiedag eventuelt fridag eventuelt opplevAfrikadag. Vi har tross alt bare 7 måneder å oppleve hele Uganda på så vi fant det best å utnytte fredagen maksimalt. Vi startet dagen med en deilig og lang frokost i solsteken. Underveis kom det frem at; hva hadde vell vært bedre enn en skikkelig turistdag, en skikkelig stranddag. Jeg og Marie var veldig enige om hvor i all verden kunne vi vell fått konsentrert oss mer om lesing enn på stranden? Vi pakket solkrem og drøssevis med pensumbøker, jeg kan nevne ”målrettet liv”, ”makt og livsvilkår”, ”afrika en vakker dag”, dette var bare noen(Harald, jeg håper du leser dette). Videre har Marie gått til anskaffelse av en afrikansk matte. Den kan brukes til så mangt og var selvskreven på strandlisen. Vi trasket oppover mot taxien, Marie tok naturligvis matten på hodet.

Det var en fornøyelse å ligge på stranden i Entebbe, som er 1 time unna Kampala. Vi bestilte oss mat, men det ble en heller anstrengt opplevelse grunnet redsel for å bli pikket av stork. 

Da solen hadde gjort jobben for i dag måtte vi tenke på å komme oss hjemover. Vi bestemte at vi ville ha en luftig opplevelse hjem, dette resulterte i å sjarmere en boda sjåfør i senk, for så å kjøre boda den lange veien hjem. Underveis stoppet vi for å kjøpe en pineapple fanta, videre suste vi av gårde med glassfantaen. For å få stemningen maksimal var det bare å fyre på radio frekvensen på telefonen. Nå hadde vi det bra! 

Tiden gikk, solen gikk ned og vi hadde tilbrakt godt over en time på bodasetet. Det kjentes for å si det mildt. Dette er det vi kaller å utnytte studiedagen maksimalt.