Ananias sin village – 17 nov

I dag hadde Ananias, vår kjære luganda lærer invitert oss hjem til landsbyen sin. Dette hadde han gledet seg til i lang tid, og det hadde for så vidt vi også. Dagen begynte med å kaste på seg noen sømmelige afrikanske kjoler, for så å møte en smørblid Ananias lenger ned i gaten som var reiseklar som aldri før. Han sto klar med bil til oss og alt var klart til avreise. Vi visste lite om hvordan denne dagen skulle bli, ville vi bli overfalt av en hel landsby eller hvordan skulle dette gå for seg? Vi kjørte ca 1 time utenfor Kampala, der ble vi møtt av den grønneste natur og de roligste strøk. Da vi svingte inn gjennom hekken fikk vi se ett nydelig hus i de fredligste omgivelser. Vi ble ønsket hjertelig velkommen, og fikk virkelig testet luganda kunnskapne.

Så var det tid for befaring av Ananias sin egen jungel. Her kunne en finne det meste som hører Afrika til av frukt og grønt. Blant annet delikatessen termitter, banantre av alle varianter, kaffetrær i fleng, maisjorder så langt øye kunne se, papaya trær, mangotrær og bønnejorder. Etter noen timers jungelsafari fant vi det nødvendig med en velfortjent sukkerrør pause. Dette er virkelig en frukt de spiser mye av i dette landet. Det smaker veldig godt, litt som jordbærmelk, men konsistensen er derimot nærmere følelsen av å gnage på ett tre.

         Resten av dagen gikk med på matlaging, jeg fikk skjært av hodet på hanen, som var dagens hovedrett. Jeg tror de hadde invitert inn store deler av familien, og alle var med å stelle i stand. Etter en hel dags arbeid var endelig maten klar, da hadde de stått på hele dagen for oss. For ett herremåltid vi fikk! Her fikk vi all mulig afrikansk mat; som ris, matoke, kylling, rotfrukter, søtpotet, vanlig potet, grønnsaksblanding, peanøttsaus, avokado og ananas. Det var ikke måte på, og her skulle det spises! Når afrikanere spiser, lesser de oppå så vanvittig mye, jeg skjønner ikke hvordan de klarer å fordøye det hele. Her nede er motoke en veldig populær rett, dette er en banantype som kan minne om konsistensen til potet, samtidig med en syrlig smak. Dette er under kraftig tilvenning for min del. På den måten prøver jeg diskret å unngå det i størst mulig grad. Men det er slettes ikke lett å slippe under matoken. Og det du får på tallerken må spises opp. Etter dette måltidet følte jeg meg sprekkeferdig, men herlighet for en matglede de har i dette landet. De elsker å servere oss maten sin, og gleder seg alltid over alt de kan gi oss. Gjestfriheten er noe vi nordmenn bare kan drømme om. I stedet for å stelle i stand flere uker i forveien, hvorfor kan ikke bare alle lage maten i lag den samme dagen tenker de her? Og etter herremåltidet var det tid for oppvask, også her skulle alle inkluderes! Vi ble tildelt hver sin balje, så her var det bare å sette i gang. Før vi skulle hjem sendte de med oss mange pinner sukkerrør og maiskolber. Vi følte ikke vi kunne få takket dem nok, men for en dag! Afrikanere er et helt spesielt gjestfritt folkeslag!