First Aid på St. Martin - uke 47

Denne uken var det tid for girlpower på st-martin. Det var nemlig duket for meg og Marie sin første arbeidsuke sammen. Hvordan skulle dette gå, neida med andre ord, hvordan kunne ikke dette bli suksess. Temaet var First Aid. Jeg og Marie var som vanlig proppfull i informasjon innen temaet. Vi presterte den ene relevante leken etter den andre. Det hele startet naturligvis med doktortikken, deretter tett etterfulgt av mange herlige leker. Heldigvis synes jeg og Marie det er mist like morsomt som barna å springe rundt.

Uansett, den seriøse biten First Aid var PRICE – prinsippet.

Dette er noen vanlige huskeregler som er greie innen idrettskader.

                                                       CHRISC<3

                                  Marie og to herlige elever

P – protection (beskyttelse)

R – rest (hvile)

I – ice (nedkjøling)

C- Camilla ( compression)/ legge på kompress

E – elevation (heve skadestedet)

Uten problem klarte vi med våre medfødte skuespiller talent å lage et forrykende show ut av det hele. Jeg latet naturligvis som om jeg tråkket over, Marie kom som en reddende engel med blålys fra himmelen og forklarte prinsippet steg for steg. Deretter var det elevene sin tur til å utføre det i praksis. Det er utrolig viktig at de får prøve det selv, de lærer det så utrolig mye bedre.

                                          Elevene følger nøye med...

                                         ...når vi prøver å være morsomme

                                          Og det er vell alltid en suksess?

 

Utenom dette har vi også forklart afrikanere om stabilt sideleie.

                                          Marie demonstrerer stabilt sideleie

                                          Her får elevene prøve det i praksis

Dette er visst ikke noe de har så god kjenneskap til her nede, så her følte vi at vi virkelig bidrog. Også i denne sammenhengen er det utrolig viktig at vi settet av tid slik at de kan prøve det selv, for her nede har det en tendens til å bli slik at læreren bare snakker, snakker, og snakker. Da er det naturligvis avgrenset hvor mye en orker å høre etter.