I dag var en stor dag for alle barna i barnehagen.
Miles 2 Smiles er det andre prosjektet jeg skal jobbe i. Dette er en barnehage
som er et tilbud for barn som for det meste bare har mødre, eller ingen
foreldre.
En gang i året har M2S en utflykt, det kan være alt fra en strand til en park. Poenget er at barna skal få se noe annet enn det lille huset de har hjemme, om de i det hele har tak over hodet. Mange av barna har nemlig ikke vært utenfor sitt eget hjem eller barnehagen. Dette året går utflukten til en fornøyelsespark, nemlig Wonderworld. Dette er stor stas for barna, de har snakket om dette flere uker i forveien. Det er dessverre ikke alle som har mulighet for å være med, de må nemlig betale litt hver for å være med, ca 40 norske kroner. Cirka 10 av dem får sponset halvparten av M2S. Totalt var det 126 små barn som var hoppende spente på dagens begivenhet.
En gang i året har M2S en utflykt, det kan være alt fra en strand til en park. Poenget er at barna skal få se noe annet enn det lille huset de har hjemme, om de i det hele har tak over hodet. Mange av barna har nemlig ikke vært utenfor sitt eget hjem eller barnehagen. Dette året går utflukten til en fornøyelsespark, nemlig Wonderworld. Dette er stor stas for barna, de har snakket om dette flere uker i forveien. Det er dessverre ikke alle som har mulighet for å være med, de må nemlig betale litt hver for å være med, ca 40 norske kroner. Cirka 10 av dem får sponset halvparten av M2S. Totalt var det 126 små barn som var hoppende spente på dagens begivenhet.
Nydelig
Før vi skulle av gårde var det disiplin på høyt nivå.
Alle skulle stå stille på rekker nedover i barnehagen, for nå var det ikke
lenge til bussen kom. Vi hadde en buss, og den måtte kjøre skyttel, mens pulje
en kjørte måtte pulje to stå pent å vente. Tiden gikk, minst 1 time. Men dette
var ikke noe problem, de skulle tross alt ut å kjøre buss.
Stemningen var utrolig, jeg har aldri sett så stor behersket glede. Barna var faktisk 1-4 år og de oppførte seg som store barn. Når jeg har to tantebarn hjemme i Norge på akkurat denne alderen, kommer sammenligningen veldig fort. Det er helt vanvittig hvor selvstendige de er og hvor mye de må klare selv. Hele miljøet rundt dem fører til at det blir et behov for å bli fort voksen. Da vi hadde stuet halvparten av barna inni bussen, var vi klar. Vi hadde aldri vært nærmere. Vi var rundt 10 voksne som skulle passe på 126 barn. Vi satt med to, eller tre på hvert fang, og var kanskje like spente på hvordan dette skulle gå som barna. De ville vell springe overalt idet bussen lukket opp døren.
Stemningen var utrolig, jeg har aldri sett så stor behersket glede. Barna var faktisk 1-4 år og de oppførte seg som store barn. Når jeg har to tantebarn hjemme i Norge på akkurat denne alderen, kommer sammenligningen veldig fort. Det er helt vanvittig hvor selvstendige de er og hvor mye de må klare selv. Hele miljøet rundt dem fører til at det blir et behov for å bli fort voksen. Da vi hadde stuet halvparten av barna inni bussen, var vi klar. Vi hadde aldri vært nærmere. Vi var rundt 10 voksne som skulle passe på 126 barn. Vi satt med to, eller tre på hvert fang, og var kanskje like spente på hvordan dette skulle gå som barna. De ville vell springe overalt idet bussen lukket opp døren.
På veien var det allsang uten stopp. Til vår store
overraskelse var det en behersket barnemengde som gikk ut av bussen med store
øyne. Dette var en drøm i oppfyllelse, blinkende lys i alle slags farger, og
store tegneseriefigurer malt på veggene. Da vi kom inn var det nok et stort
øyeblikk for de fleste av barna. Tenk at de kunne leke i en park, tenk at de
hadde så stor plass å boltre seg på, tenk at de kunne leke en hel dag.
Karusellene sto klar, og bare ventet på de
overlykkelige barna. Her holdt de ingenting tilbake, alt skulle prøves, selv om
de kanskje ikke visste hvor skummel en karusell kunne være. Første møtet med en
karusell var tårer for noen, og latter for noen. Etter mye leking begynte
energinivået å gå tomt både hos tanter og barn.
Søteste
Klokka 1630 gikk den første
bussen hjem, resten måtte stå pent å vente. Etter noen timer, stengte parken,
og ingen buss var kommet. Klokken 20 var vi vell fremme i vårt eget hjem. Ting
tar tid, men for en flott dag! Denne dagen vil nok være større enn julaften, 17.
mai og bursdag for de fleste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar